Regjeringen svikter igjen!

Regjeringen har kommet med nye veiledende satser for sosialhjelp for 2008. Satsene innholder kun en prisjustering på 2,5 %. Dette i ett år der Norges Bank og Statistisk Sentralbyrå spår en lønnsvekst for resten av samfunnet på rundt 6 %. Det vil si at regjeringen ikke vil at sosialklienter skal ha mer å rutte med i år enn i fjor og at de sammenlignet med resten av samfunnet vil få mindre.
Norge går så det suser, og rikdommen øker for hvert år. Men en gruppe får ikke delta i velferdsøkningen og dansen rundt gullkalven. Fra 1993 til 2006 har normallønningene, regulert for prisvekst, gått opp med 48 %. I samme periode har sosialhjelpssatsene gått ned med 6 %. (Tallene er hentet fra Aleneforeldreforeningens pressemelding den 03.01.08) Med andre ord et vannvittig inntektsgap mellom flertallet i befolkningen og sosialhjelpsmottakerne.

Jeg har som leder av Arbeidssøkerforbundet i Norge (AFO) i flere år fulgt utviklingen i sosialhjelpen fordi AFO har vært spesielt bekymret for denne gruppen. AFO er spesielt bekymret for barn i familier som mottar sosialhjelp, disse er svært utsatt for tilleggsproblemer som følge av dårlig økonomi. AFO er også bekymret for sosialhjelpsmottakere som bor i kommuner som pr dato ikke har opprettet fullverdige NAV-kontorer, disse får ikke det samme tilbudet fra det offentlige som de som har slike NAV-kontorer. Dette medfører at de dette gjelder kan bli gående på regjeringens veiledende livsoppholdssatser i mye lengre tid enn det denne type hjelp er beregnet for.

Regjeringen bidrar på denne måten til å øke de økonomiske forskjellene mellom sosialhjelpsmottakere og det store flertallet av befolkningen. Resultatet av dette er at oppvekstvilkårene blir både dårligere og stadig verre for de barna som i utgangspunktet er mest utsatt.

Tar vi en titt på de satsene til livsopphold som nå regjeringen anbefaler som veiledende satser overfor kommunene så krever det ikke stor innsikt for å forstå at denne delen av sosialpolitikken fortsatt styres etter ”god” gammeldags moralisme, bestående av tre S-er, Skyld, Skam og Straff!

Satsene regjeringen foreslår ser slik ut, tall i parentes er tall gjeldende for 2007.
Enslige kr 4 720 (kr 4 600)Ektepar/samboere kr 7 840 (kr 7 650)Personer i bofellesskap kr 3 920 (kr 3 825)Barn 0-5 år kr 1 800 (kr 1 760)Barn 6-10 år kr 2 390 (kr 2 330)Barn 11-17 år kr 3 000 (kr 2 390).

Den rød-grønne regjeringen har tydelig gitt utrykk for at de skal fjerne fattigdommen i Norge i løpet av inneværende stortingsperiode, dessverre er det slik at regjeringen overhodet ikke lever opp til løftene sine på dette punktet heller. De fattige har all grunn til å føle seg ført bak lyset av den sittende regjeringen og jeg er sikker på at de har merket seg dette og at det vil straffe seg for denne regjeringen når de stevner fram på denne måten i forhold til fattigdomsbekjempelsen her i landet.

De er faktisk på vei til å gjøre lederen av Kristelig Folkeparti, Dagfinn Høybråten, sine påstander fra kommunevalgkampen til sannhet. Han påsto at regjeringen var mer opptatt av å drive rikmannsbekjempelse enn å drive fattigdomsbekjempelse. Det er en merkelig dreining i den rød-grønne politikken når det er KrFs Høybråten som ser ut til å få rett i forhold til regjeringens såkalte fattigdomsbekjempelse.

Det er en sannhet at antallet arbeidsledige og sosialhjelpsmottakere har blitt redusert betraktelig i det siste året, men det er nå slik at de som nå står igjen i disse køene ofte har en mye lengre vei tilbake til arbeidslivet enn de som nå har forlatt disse køene, om de skal tilbake i ordinært arbeid i det hele tatt da. Mange av de som nå står i køene har en helsetilstand, som gjør at de ikke skal ut i arbeidslivet i det hele tatt.

Disse skal nå leve på de lave livsoppholdssatsene nå regjeringen foreslår ovenfor kommunene. Det gjenstår å se om kommunene vil øke satsene slik regjeringen vil at de skal gjøre. Erfaringsmessig er det mange kommuner som ikke kommer til gjøre det.

Det er med beklagelse jeg må konstatere at regjeringen fullstendig mangler troverdighet i sosialpolitikken når de fører en politikk som skaper stadig økte forskjeller mellom de som har minst og det store flertallet.