Høyres fattigdomsbekjempelse har vi ikke råd til!

Høyre mener de satser stort på fattigdomsbekjempelse i disse dager. Tidligere har Erna Solberg lagt fram Høyres rapport ” Til kamp mot et nytt klassesamfunn - Fra forsørgelse til deltagelse!” der Høyre foreskriver at det må stilles større krav til deltakelse av de som i Høyres øyne befinner seg i ”Utenforskapet” og mottar en eller annen form for offentlig overføring i form av en trygd eller sosialhjelp.

Den 10. august kom Brit Andreassen, bystyrerepresentant i Oslo for Høyre og vararepresentant på Stortinget, med en oppfølging i en blogg her på VG-blogg.

Hun foreskriver skattelette for å få løst fattigdommen i Norge.

Mer enn 700.000 mennesker står utenfor arbeidslivet og mange av dem skal aldri tilbake til arbeidslivet – det må fortsatt være slik at det er legitimt å være for eksempel ha så dårlig helse at arbeidslivet ikke er rette sted for disse å oppholde seg.

Men la oss nå si at 350 000 personer, som ofte er satt utenfor arbeidslivet pga eieres og bedriftslederes stadige krav om høyere utbytte/inntjening, har fortsatt mye å tilføre av kompetanse og erfaring i arbeidslivet. En del av disse har behov for at forholdene på den enkelte arbeidsplass kanskje må legges spesielt til rette for dem. Når arbeidsgivere ikke legger til rette på arbeidsplassen så bryter de intensjonene til avtalen om inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen), noe både trygdesystemet (NAV-trygd) og Arbeidstilsynet burde reagere kraftig i forhold til og straffe arbeidsgivere som bryter med intensjonene i avtalen, forutsetter selvfølgelig at arbeidsgiveren har inngått en slik avtale.


Høyres Brit Andreassen er redd for at skattetrykket av næringslivet vil få de til å flagge ut til utlandet for å slippe unna skatten. Høyre mener altså at næringslivet og dets ledere ikke tjener nok her i landet, slik at de ikke klarer det ”enorme” skattetrykket de blir utsatt for her i landet.Er det ledere som konsernsjef Reiten, Rimi-Hagen og dets like Høyres Brit Andreassen er bekymret for?

Det er en ærlig sak å mene at disse lederne skattes for høyt, men å gi disse lederne skattelette kan ikke betegnes som fattigdomsbekjempelse. Disse lederne tenker tydeligvis kun på egen personlig vinning, det blir ikke flere arbeidsplasser av dette.

Dersom det er aksjeeierne Høyres Brit Andreassen er bekymret for så får hun si det klart. I den forbindelse vil jeg vise til et debattinnlegg i VG den 10. august ”Schizofren debatt” skrevet av Ole Gjems-Onstad , professor i skatterett, skriver at dagens skattesystem er urettferdig. Da i den betydning at en aksjeeier som investerer kr 100 000 i aksjer kan ta ut kr 3 500 skatteskattefritt i aksjeutbytte. Men dersom en aksjeeier investerer kr 10 millioner så kan han ta ut kr 350 000 skattefritt i året. Dette tilsvarer en god årslønn i Norge og burde jo være en akseptabel inntekt uten å yte noe i form av egen arbeidsinnsats eller yte noe tilbake til fellesskapet i form av å betale skatt.

Ole Gjems-Onstad skriver videre om null skatt:
”Men skal ikke de selskapene som betaler ut utbytte, først erlegge 28 % av overskuddet i skatt?Nei ofte ikke. Aksjegevinster og aksjeutbytte et selskap mottar fra andre selskaper, har som hovedregel 0 % skattesats. En del av dette må være slik for å unngå kjedebeskatning.Men Norge har her en uvanlig vidtgående nullsats for aksjeselskapers børsgevinster.For det superrike er regnestykket enkelt: 0 % skatt i selskapet på aksjegevinster + 0 % skatt på aksjeutbytte innenfor 3-4 % av investeringen = 0 % skatt”.

Når eierne ikke betaler skatt, så kan da ikke skattelette hindre at en bedrifts eiere eventuelt flagger ut til utlandet.

Høyres Brit Andreassen kan da ikke i fullt alvor mene at disse skal ha ytterligere skattelette?Igjen, en ærlig sak å mene det, men fattigdomsbekjempelse er det ikke.

Dette bidrar heller ikke til å få flere mennesker i arbeid – dersom disse aksjeeierne får ende mer skattelette? De tenker tydeligvis kun på egen personlig vinning, det blir ikke flere arbeidsplasser av dette.

Det kan jo være skatten til den alminnelige arbeidstaker Høyres Brit Andreassen mener skal senkes, noe som også er en ærlig sak å mene.

Men, det er nå slik at innslagspunktet for toppskatten heves jevnlig og minstefradraget for den enkelte heves også. Noe som selvfølgelig kommer alle som har en arbeidsinntekt til gode.

Samtidig er det slik at de som for eksempel kun har økonomisk sosialhjelp som eneste inntektskilde ikke betaler skatt og de får dermed ikke glede av slike justeringer i skattesystemet.

Konsekvensene av det Høyres Brit Andreassen skriver er at dersom arbeidstakere betaler mindre skatt, så kan bedriftseierne sette ned lønnen til de ansatte slik at dette i som blir lavere kostnader i lønnsutgifter for den enkelte bedrift. Noe som igjen vil øke bedriftenes overskudd – som igjen gir aksjeeierne enda større utbytte som de altså ikke betaler skatt av.

Er ærlig og mene dette også, men da bør hun si det klart.

Dette bidrar heller ikke til å få flere mennesker i arbeid – dersom disse aksjeeierne får ende mer skattelette? Også de tenker på personlig vinning, det blir ikke flere arbeidsplasser av dette.

I VG samme dag (10.august), kunne vi lese at Rimi-Hagens papirformue ble 2,7 milliarder kroner mindre verdt, det lider han tydeligvis stort over og han varsler at prisen på maten Orkla produserer, som du og jeg kjøper i butikkene, vil øke betraktelig framover. Bakgrunnen for at Orkla vil sette opp prisen på sine produkter til butikkene er at de ”bare” tjente 200 millioner kroner på å selge mat til butikkene i perioden april til juni. Det tilsvarer ca 67 millioner pr måned.Høyres Brit Andreassen kan gjerne synes synd på Rimi-Hagen og andre aksjeeiere i Orkla, men den prisøkningen Rimi-Hagen varsler kan ikke utjevnes ved hjelp av en generell skattelette, da vil Velferds-Norge bli rasert i løpet av kort tid.


Høyres Brit Andreassen kan hevde at en skattelette vil dempe arbeidstakernes lønnskrav i forbindelse med lønnsoppgjørene, men da må hun nok også bidra aktivt til å få fjernet den grådighetskulturen vi opplever at bedriftsledere og aksjeeiere i dag står som fremste eksponenter for.

Uansett så bidrar heller ikke dette til fattigdomsbekjempelse i Norge.

Etter min mening vil ikke skattelette bidra vesentlig til å avskaffe fattigdom i Norge, i bestefall vil det kunne bidra til å fjerne noen av de som i dag ligger i grenselandet mellom å klare seg på egen inntekt og å måtte søke om supplerende økonomisk sosialhjelp. Men, samtidig vil jo denne grensen bare bli løftet og de samme menneskene vil i praksis være i samme grenselandet.


Det er en del vesentlige forhold som etter min mening vil kunne bidra til å avdempe fattigdommen her i landet og det er:
De offentlige overføringene, trygder osv., til de som arbeidsmarkedet altså setter i Høyres ”utenforskap” må sikres et inntektsnivå av en slik størrelse at de ikke blir nødt til å oppsøke sosialkontoret for å søke om supplerende livsopphold.

Sosialhjelpssatsene må settes til et nivå som gjør det mulig for mottakeren å se framover og se muligheter til å komme seg t av denne situasjonen. Nivået i dag er så lavt at den som mottar den har ”fulldagsjobb” med å få økonomien til og ”gå rundt” og vedkommende mister raskt overskuddet som skal til for å se på muligheter framover.
Det er slik at det alltid vil være noen som ikke vil oppnå å få utbetalt en trygd eller lignende som blir nødt til å oppsøke sosialkontoret for å få økonomisk sosialhjelp til hele sitt livsopphold og da må den satsen kommunene skal utbetale være bestemt av staten, og som kommunene må følge, og den må være av en slik størrelse at mottakeren kan leve et anstendig liv i den perioden en oppbærer en slik støtte. Intensjonene i Lov om sosialetjenester må følges opp og en sosialhjelpsmottaker må kun motta slik sosialhjelp midlertidig inntil den enkeltes situasjon er avklart og andre tiltak kan begynne å virke.

Det er i dag alt for lett for arbeidsgivere å skyve arbeidstakere ut av aktivt arbeid og over i ordninger som medfører at det er det offentlige som overtar ansvaret for inntektssikringen for den enkelte gjennom forskjellige trygdeordninger. Disse utstøtelsesmekanismene benyttes både i det private næringslivet og i det offentlige. Disse mulighetene må endres slik at slik utkastelse av arbeidslivet mot den enkeltes ønske ikke blir mulig i samme grad som i dag.

Arbeidsgivere må ansette flere av de som i dag står uten arbeid og som ønsker seg tilbake til arbeidslivet. I denne gruppen finnes det både kompetanse og erfaring som arbeidsmarkedet absolutt har behov for.

Kanskje det ville være en idé å premiere arbeidsplasser/arbeidsgivere som arbeider aktivt med å tilrettelegge arbeidsplassen i henhold til IA-avtalen med redusert arbeidsgiveravgift for den arbeidstakeren de legger til rette for.

En slik reduksjon av arbeidsgiveravgiften kan for eksempel innrettes slik:
Klasse 1 er en reduksjon arbeidsgiveren får dersom de legger til rette for en arbeidstaker som er langtidssykemeldt i egen bedrift.

Klasse 2 er en reduksjon av arbeidsgiveravgiften dersom arbeidsgiveren legger forholdene til rette for ansetter en arbeidstaker som enten har vært utenfor arbeidsmarkedet pga et varig lyte, yrkeshemmet, ufør, eller annen trygd, lang tids arbeidsledig (over 26 uker) eller en sosialklient.

Mange av de personene som kommer inn i denne klassen har allerede en ”ryggsekk” med offentlige midler som de allerede får fra det offentlige som inntektssikring, mulig disse midlene burde gå til arbeidsgiveren som et lønnstilskudd i en periode etter ansettelsen. Motytelsen fra arbeidsgiveren kan være at de forplikter seg til å ansette vedkommende for samme tidsrom han mottar reduksjon av arbeidsgiveravgiften/lønnstilskudd. Lønnstilskuddsordningen fungerer i dag og er muligens det arbeidsmarkedstiltaket som fungerer best.

Arbeidsmarkedstiltakene (AMO-tiltak/AMO-kurs) må innrettes på en slik måte at den som går inn i dem har behov for det han blir tilført av formell kompetanse/erfaring som vedkommende har mulighet til å konkurrere seg inn i det ordinære arbeidsmarkedet. Slik mange AMO-tiltak har vært innrettet i dag, så virker det som om at tiltakene kun har blitt gjennomført fordi at systemet skal kunne fremstå som effektive og vellykkede. Hvor mange som har fått truckfører-bevis, datakort-kurs, lafte-kurs osv. er det vel knapt tall på, ei heller noe tall på hvor mange av disse som kom ut i arbeid etter gjennomført AMO-kurs.

Etter NAV-reformen er det håp om at systemhensynene kommer mer i bakgrunn, i.o.m. at reformen legger opp til at slike tiltak skal utformes i nært samarbeid med den enkelte bruker og at de skal være et element i den enkeltes helhetlige plan for å kunne tilbake til arbeidslivet – om det er det som er målsettingen. Men ingenting av dette er formålstjenelig om ikke arbeidsgivere er villige til å ansette disse menneskene i etterkant.

Det må igjen satses stort på en sosial boligbygging, med et strengt regulert prisnivå, for eksempel finansiert gjennom husbanken. Vesentlig er det da at fellesskapets investeringer blir værende i boligen. Det sikreste i forhold til å beholde investeringene i denne forbindelse i boligene er muligens å bygge utleieboliger slik de har gjort og gjør i Sverige. For nye grupper av befolkningen som skal etablere seg i boligmarkedet ble frislippet av boligprisene under regjeringen Willoch en katastrofe.

Jeg innser at det ikke er mulig å regulere det ”gamle” boligmarkedet, men det må etter min mening etableres et nytt boligmarked der prisene osv. er kraftig regulert.

Et slikt regulert boligmarked kan også gjøre det lettere å sikre en større mobilitet i arbeidsmarkedet, noe som i dag er en nødvendighet ettersom arbeidsmarkedet endrer seg og det er en betingelse for bl.a. å få utbetalt dagpenger (arbeidsledighetstrygd).

Uansett er det ingen som kan fungere på andre områder i livet uten at de har skikkelige og trygge boliger – da er det ikke tilstrekkelig å tildele vedkommende en hospitsplass, slik det ofte gjøres i dag. Mange leverandører av hospitsplasser har riktignok endret navnet på hospitset sitt til noe annet, men ”innholdet” er ikke blitt endret.

Det er behov for et bredt spekter av boliger til de forskjellige gruppene av boligtrengende, til familier, enslig, psykisk syke, rusmiddelbrukere og ikke minst tidligere rusmiddelmisbrukere.

Mange i disse gruppene har spesielle behov i og rundt boligen, som det offentlige må ta et ansvar for å legge til rette for.

Samlet kan de over nevnte tiltakene bidra til å legge forholdene til rette for en aktiv fattigdomsbekjempelse her i landet, men de vil ikke løse de for alle grupper. Fattigdomsbekjempelse vil nok alltid være nødvendig og tiltakene vil måtte endre seg over tid.

Høyre og KrF har gjennom sine regjeringer i ”moderne” tid vist at de ikke er villige til å drive en aktiv fattigdomsbekjempelse i Norge.

Vi kan jo bare se hva den siste Bondevik-regjeringen gjennomførte av kutt i velferdsordninger, for økonomiskvanskeligstilt og fattige sist Høyre hadde innflytelse i regjeringskontorene med flere statsråder, bl.a. Erna Solberg som kommunalminister og Høyre hadde også sosialministeren i den regjeringen. Kuttlisten kan du lese her

Vår nåværende regjering bestående av AP, SV og SP har i Soria-Moria erklæringen at de skal bekjempe fattigdom i Norge. Det er bra, men fortsatt er de tiltakene de har satt inn som smuler å regne i kampen. De har startet forsiktig og reversert noen av de kuttene den siste Bondevik-regjeringen gjennomført, noe jeg vil si er en bra start.De har økt de frie overføringene til kommunene betraktelig etter at de overtok regjeringsansvaret, men fortsatt er det kommunestyrene som har ansvaret for hvordan pengene brukes i sin kommune og de benyttes fortsatt ikke til fattigdomsbekjempelse. Regjeringen må innføre statlige bindinger på overføringer til fattigdomsbekjempelse i kommunene.

Uansett – fortsatt er det den rød-grønne regjeringen vi har i dag, som fremstår som mest troverdig når det gjelder fattigdomsbekjempelse og jeg vil anbefale alle å stemme Arbeiderpartiet ved kommune valget den 10. September, eller i det minste rød-grønt.
Helt til slutt – når Høyre driver klassekamp er det ikke vanlige folk som er de det kjempes for, men for en overklasse som aldri har gitt fra seg noen fordeler til det brede lag av befolkningen uten kamp.

Fattige i Norge bør ha seg frabedt at Høyre skal drive klassekamp på deres vegne – det tåler ikke de fattiges økonomi. Overlat klassekampen til de som kan det – en samlet arbeiderbevegelse!